«Jorden gled bort under føttene mine, jeg følte meg som om jeg svevde i luften». Slik begynner historien til ukrainske Alina Maruzhenko. Koreografen fra Kyiv har gått veien i Norge fra et emosjonelt vakuum til et nytt fotfeste – gjennom mennesker, språk, dans og lang indre arbeid. Dette rapporterer Gromada.no.

…Musikken spiller i salen. Det virker som den trenger dypere inn enn bare i ørene. I kroppen, i hjertet, i minnet. Alina Maruzhenko smiler til sine elever. Og et sted her, mellom et skritt i hip-hop og en berøring av parketten, finner hun seg selv.

I dag underviser hun i dans i Norge. Hun gjenvinner den driven hun fikk da hun først oppdaget dansen.

Hun sier at når livet står stille, er det en rytme som blir igjen i hjertets dyp. En dansende. En som ikke lar deg stoppe…

Når vingene ble revet av

Alina Maruzhenko er fra Krasnyj Luch i Luhansk-regionen. Hennes hjemby har vært okkupert av russerne i over ti år.

– Jeg kan ikke dra dit. Hvis verden lukker øynene for Russlands barbari og gir dem de områdene, er jeg hjemløs. Vi dro i 2014. Faren min sa at så lenge russerne er der, vil han ikke dra tilbake. Og det samme gjelder for meg, sier hun bestemt.

Da krigen i Donbas startet, studerte Alina på andre året ved Luhansk akademi for kultur og kunst.

– Jeg husker den dagen godt. Vi gikk ut av internatet – og plutselig smalt det. Et fly fløy over. Vi kastet oss automatisk ned på bakken. Og så løp vi i full fart tilbake til internatet – for å pakke tingene våre, minnes Alina.

Hun og familien dro fra hjemmet med tanken om å komme tilbake om noen uker.

– I 2014 forsto ingen noe. Det var bare skummelt. Men vi oppfattet det ikke som krig. Bare noe… uforståelig. Putin sa at han kom til Donbas for å «redde», men før han kom, hadde vi et veldig godt liv, understreker hun.

Eksplosjon nær hjemmet

Først flyttet hun til Vest-Ukraina, og i 2015 til Kyiv. Der fullførte hun studiene ved Kyiv nasjonale universitet for kultur og kunst.

– Kyiv er for alltid i mitt hjerte. Jeg følte meg som om jeg var født der. Det er en spesiell energi der. Jeg møtte mannen min der, fant en jobb. Alt var supert!

Men den fullskala krigen tvang henne til å pakke koffertene igjen.

– Mannen min gikk tur med hunden den dagen. Og han hadde et valg – gå til parken eller i en annen retning. Heldigvis gikk han til parken denne gangen. For fem minutter senere hørtes en eksplosjon i den retningen han kunne ha valgt…

Så etter eksplosjonen nær hjemmet ble det klart – det var farlig å bli.

Sjelen gjorde motstand

Alina kom til Norge i mars 2023, på flukt fra krigen, som tusenvis av andre ukrainere. Det første som slo henne var naturens skjønnhet. Men denne skjønnheten brakte ingen glede.

– Jeg så at alt rundt meg var vakkert: både havet og den friske luften, men psykisk følte jeg meg som om jeg svevde i luften.

Den gradvise jordforbindelsen begynte med småting: bolig i Holmestrand kommune, nye bekjentskaper, språkkurs. Men det var ingen magisk øyeblikk. Det var en prosess – med pauser og «systemfeil».

– Noen ganger satt jeg i timen, og plutselig – tårer. Jeg gikk ut, gråt, roet meg – og tilbake til timen. Jeg tok til og med antidepressiva og jobbet med en psykolog. Jeg kan være ærlig – jeg skammer meg ikke over det, minnes hun.

Veien til seg selv

Dansen var også en støtte. Hun danset hjemme foran speilet. Og det styrket hennes ønske – å forbli seg selv. Å være koreograf.

– Jeg visste at det var mulig, sier danseren.

Åtte måneder etter å ha begynt å lære norsk – og hun begynte å sende brev til norske dansestudioer.

– Noen svarte ikke. Noen sa: «Kult, men ikke nødvendig». Jeg tenkte, kanskje jeg skulle begynne å jobbe på en kafé eller i en butikk. Men, som det viste seg, i Norge er det normalt å ikke skynde seg og bare vente, minnes hun med et smil.

Og så svarte verden. Studio Verzatile i Horten svarte. Alina fikk holde prøvetimer for barn og tenåringer.

– Og samme dag fikk jeg en e-post: «Vi tar deg». Vi åpnet champagne med mannen min. Dette var min første ekte jobb i Norge! – sier hun med glede.

Hun begynte å undervise i januar 2025. Først – fire grupper, deretter – fem. Ulike alders- og tekniske nivåer. Så kom det en gruppe tenåringer til i studioet Danseløven i Holmestrand.

Hun drømte om å undervise også i et studio i Tønsberg.

– Og så – bam, en e-post fra dem: «Vil du undervise hos oss på sommerleiren?».

Hennes elever har allerede opptrådt med dansenumre i forestillingene «Aladdin» og «Alice i Eventyrland», og snart skal de danse under åpen himmel i sentrum av Holmestrand.

Alina Maruzhenko sier at dans for henne ikke bare er bevegelse. Det er en måte å leve, danse ut det som er inni. Formidle en historie som ikke kan forklares med ord.

– Jeg sier alltid til elevene mine: tenk på hva du ikke tillater deg selv i livet? Men her, på dansegulvet, tillat det. Lev det ut gjennom bevegelse, råder læreren.

Dans kan ikke tas bort

I hennes hjem er det et lite minnemuseum: leirfigurer, ukrainske bøker. Bilder med venner, festet med klesklyper til en tråd. Det er en varme i disse tingene fra et hjem man ikke kan ta på. Men man kan se og huske.

På tråden i det motsatte vinduet – nye bilder. Allerede fra Norge

– Hver gang jeg ser på disse bildene, ser jeg hvordan livet mitt endrer seg. Det har ikke vært lett. Men nå forstår jeg at alt ikke var forgjeves. Dansen holder meg alltid oppe. Krigen har tatt hjemmet mitt fra meg to ganger. Men dans kan ikke tas bort, sier Alina overbevist.

Verdsett i dag

Hun pynter ikke på smerten. Hun forringer den ikke. Og hun vet med sikkerhet at med tap kommer noe nytt. 

– Krigen ga meg evnen til å gi slipp. Å leve som på en reise. Jeg lærte språket til nivå B2 på mindre enn halvannet år. Jeg bekreftet det ukrainske diplomet. Jeg jobber i mitt fagfelt i et fremmed land. Og når jeg sier dette til meg selv, tenker jeg: «Jeg er flink», smiler koreografen.

Alina sier det enkelt. Men i hvert ord er det en rytme av et hjerte som slår med tro på det bedre.

Hennes tro skaper hennes virkelighet. Så i dag føler hun allerede jorden under føttene…

Tekst oversatt med KI