I den ene hånden – en koffert med det mest nødvendige, i den andre – en fire år gammel datter, og under hjertet – et ennå ikke født liv. Psykologen fra Tsjerkasy, Lidiia Kyrdoda, hadde aldri planlagt å bo i utlandet, men krigen spør ikke om planer. I Norge fant hun varmen av støtte og bevarte sin indre helhet takket være hobbyen sin.

I februar 2022 var psykologen fra Tsjerkasy, Lidiia Kyrdoda, i femte måned av svangerskapet. Det var en vanskelig periode. Så snart hun ble utskrevet fra sykehuset igjen, begynte den russiske fullskala invasjonen. Legen var kategorisk:

– Hvis du har mulighet – dra. For hvis du ikke klarer å bære barnet, vil det ikke være mulig å redde det i Ukraina i denne perioden, advarte legen.

21. april satte hun seg sammen med datteren og moren på evakuerings toget til Lviv.

– Lviv møtte oss med kaos, men med håp. Frivillige satte oss på buss til Polen. Endepunktet var Przemyśl. Forholdene i herberget var sjokkerende. Folk – havet. Små sammenleggbare senger – en på toppen av den andre. To toaletter, hvor det var lange køer: man kunne stå i opptil 40 minutter, forteller Lidiia.

Men der krysset skjebnen hennes veier med frivillige Agnes. Kvinnen la merke til den gravide ukraineren og tilbød å reise videre – til Norge. Bussen skulle avreise om en halv time. Beslutningen ble tatt umiddelbart, husker Lidiia.

– Jeg sier: «Gud, hvor er Norge? Hvor lang tid tar det å komme dit?». Men vi var så utmattet at vi bare sa ja, forteller hun.

Da hun forlot Ukraina, tok hun med seg noen heklede hjerter i blå-gule farger. Ikke for salg. Men som et tegn på takknemlighet til de som ble en støtte på hennes nye vei.

Blant den nordlige kulden

24. april 2022 satte de foten på norsk jord. Og allerede i mai fløy de nordover i landet. Til en hytte nær Tromsø – mellom fjorder, øyer og fjell.

– I Oslo var det allerede solfylt og varmt. Og her kommer vi til nord, hvor det fortsatt ligger snø, kaldt, alt er grått og dystert. Og de tar oss til en hytte midt i skogen. Da jeg så den skogen, begynte jeg å gråte, forteller kvinnen.

Der, på 40. svangerskapsuke, var det tid for å føde. Sykehuset lå 2,5 timers kjøretur unna. Men Lida var ikke alene. En ansatt fra administrasjonen av hytta Anne Line, en norsk kvinne, dro med henne for å støtte henne i dette viktige øyeblikket.

– For meg var dette en uforglemmelig opplevelse. Og hun var begeistret. Hun har tre egne barn, men hun har aldri sett dette fra siden, minner Lidiia med varme.

Slik ble den ukrainske Leo født blant den nordlige kulden.

Da sønnen var to måneder gammel, ble familien flyttet til Sør-Norge, til kommunen Vennesla. Her begynte et nytt liv. Datteren Liubov begynte i barnehagen. Og bokstavelig talt etter tre måneder snakket hun flytende norsk, og med den lokale dialekten, hvor «r» uttales på fransk måte.  

– Og da sønnen begynte i barnehagen, begynte jeg å lære norsk intensivt. Men det dukket opp en bivirkning: jeg begynte å glemme engelske ord, smiler hun.

Snart ble Lidiia invitert til å jobbe i NAV. Der jobbet hun i et halvt år som kurator for ukrainske flyktninger. Deretter – i skolen som miljøarbeider. Nå har hun igjen returnert til NAV – allerede som veileder.

Redningskrans

Lidiia Kyrdoda føler behovet for å skape med hendene. Hun husker at kjærligheten til håndverk ble født allerede i barndommen – takket være en lærer som ledet en klubb. Det sådde frøet spirte for livet.

– Min kjærlighet til ulike håndlagde produkter begynte allerede i første klasse. Denne trangen dukker opp og forsvinner periodisk i livet mitt. Men hvis den forsvinner, så ikke for lenge, for jeg føler at dette er en stor ressurs for meg, er hun overbevist.

Sying, brodering, perler, strikking, såpeproduksjon, dukker laget av tilgjengelige materialer... I Norge har kreativitet blitt en bro til lokalbefolkningen.

– Jeg samarbeidet med et lokalt kafé, hvor jeg solgte mine heklede leker. Nordmennene var begeistret.

Som psykolog forstår Lidiia Kyrdoda dypt den terapeutiske effekten av kreativitet.

– Kreativitet hjelper oss å forankre oss i den nye virkeligheten, redusere angstnivået, gjenvinne følelsen av kontroll og kommunisere med oss selv uten ord. Når vi maler, strikker eller former, bearbeider vi en eller annen følelse og slipper den, fremhever mesteren.

Om kvelden, når barna sovner, tar Lida igjen frem perler eller strikkepinnene. Langt hjemmefra har kreativiteten blitt en redningskrans for henne. For henne er det en måte å bevare sin indre helhet på.

– Vi velger ikke omstendighetene. Men vi velger hvordan vi reagerer på dem. Mine røtter er i Ukraina, men i dag er jeg her, i Norge. Jeg er en veldig tilpasningsdyktig person. Jeg er vant til at det finnes forskjellige livssituasjoner. Men menneskesinnet er i stand til mye. Hvordan vi programmerer oss selv, slik blir livet, oppsummerer ukraineren.