For to år siden visste Oleksandr Maruzhenko ikke et eneste ord på norsk. I dag er han student ved et prestisjetungt norsk universitet. Han har omgjort stress til resultater og lært språket til B2, bestått opptaksprøven og bevist at det er mulig å realisere drømmer i et nytt land.

Dette er ikke en historie om enkel tilpasning. Dette er en historie om indre styrke og vanskeligheter som omdannes fra hindringer til oppgaver.

I denne historien finnes det ingen tilfeldigheter. Det er motivasjon, klare mål, disiplin og arbeid som 28 år gamle Oleksandr Maruzhenko kaller «et maraton uten rett til å trekke seg».

– Det er mye lettere å integrere seg i et nytt land når du forstår hvorfor du gjør det, er han overbevist om.

Sikkerhet, levekår, komfort

31. desember 2022 traff en russisk rakett i nærheten av hjemmet hans i Kyiv. Den kvelden gikk Oleksandr Maruzhenko ut for å lufte hunden. Men han tok ikke den vanlige stien.

– Jeg gikk bare ikke dit jeg alltid pleide å gå. Vi var på den andre siden av gaten fra rakettangrepet. Ellers ville vi ikke vært her nå, husker Oleksandr den dagen.

Det var det øyeblikket da beslutningen om å forlate Ukraina ble født. Som for mange ukrainere, var det ikke lett. Men det var allerede klart: dette var et spørsmål om sikkerhet.

Våren 2023 dro Oleksandr sammen med sin kone Alia og den japanske akitaen deres, Ami, til Norge. Valget av land var ikke tilfeldig, innrømmer han.

– For oss var økologi, økonomi og kultur viktig. Og også – respekt for individet. Her i Norge, som jeg ser det, holder de deg på avstand, men med respekt. Det er komfortabelt, reflekterer mannen.

Landene i Øst-Europa ble ikke vurdert bevisst. Han sier det allerede var millioner av ukrainske flyktninger der. Så sikkerhet, levekår, komfort – alt pekte mot Norge.

 – I tillegg tok Norge imot flyktninger sammen med dyrene i leirene. For oss var det avgjørende. Vi ønsket ikke å forlate vår Ami. Hun er et familiemedlem, smiler Sashko.

100 brev og én sjanse

Deres første stopp var et mottakssenter for flyktninger i Råde. Deretter flyttet de sørover til Evje. Der isolerte de seg i naturen. De slappet av ved innsjøen, grillet pølser og besteg fjellene.

Samtidig ønsket familien ikke å «vinne i lotteriet om å bli plassert et sted nordpå». Derfor lette de etter bolig på egen hånd.

– Jeg fikk vite at hvis jeg fant bolig selv og inngikk kontrakt, ville jeg bli plassert i den kommunen. Men ikke alle kommuner tilbød en slik tjeneste, – husker Oleksandr.

Så han tok situasjonen i egne hender. Hver dag begynte han med å kontakte kommunene. Hver dag sendte han titalls brev.  

– Noen kommuner svarte: «Finn bolig – så tar vi dere inn». Men det var en økonomisk grense – hvor mye de kunne betale for leie. Noen ganger var beløpet så lavt at det var umulig å leie et eget rom. I tillegg – hund, flyktningstatus, språkbarriere. Norske utleiere var ikke så villige til å leie ut til slike, forteller ukraineren om sin erfaring med å starte livet i Norge.

Han sendte nesten hundre brev. Plutselig kom det et oppmuntrende svar fra Holmestrand kommune. En utleier i byen Sande svarte.

– Vi møttes. Han sa at han elsket store hunder og var villig til å ta oss inn. Dessuten hjalp han oss med å innrede leiligheten i første etasje i huset sitt, brakte møbler, og serverte oss norske retter. Han ble vårt strå vi grep tak i. Vi holder fortsatt kontakt, selv om vi har flyttet til en leilighet i Holmestrand, sier han.

LES OGSÅ: – Vi tar deg: Alina Maruzhenko om drømmejobben og tilpasning i Norge

B2 – fra første gang

I Norge fantes det ikke noe «la oss se hvordan det går» for Oleksandr Maruzhenko. Han hadde en klar plan:

– Jeg mente jeg måtte lære norsk raskt, få jobb og begynne å studere ved et norsk universitet!

Derfor begynte en ny virkelighet i august 2023: åtte timer hver dag – norsk.

– Vi gikk på voksenopplæring i Sande, kom hjem til lunsj, spiste og satte oss ned igjen for å lære norsk. Jeg lastet meg selv opp til maks, forteller han.

Språkkafeen på biblioteket hjalp også med å lære norsk.

– Vi gikk til biblioteket hver torsdag. Nordmenn er fantastiske. De snakker, retter på deg. Det er nøkkelen til å få språket til å slutte å være en barriere, husker Oleksandr.

Biblioteket brukte han også for å forberede seg til norsktesten (norskprøve).

– Jeg satte meg bare ned og studerte hver dag. Jeg gjorde oppgaver på nett, skrev essays, repeterte ord. Ingenting overnaturlig. Bare konstant og vedvarende arbeid, konkluderer ukraineren.

Norsk nivå B2 – det var målet hans. Og han nådde det. Fra første gang. Men, som han innrømmer, det var et ekte maraton:

– Jeg lærte så mye at da jeg gikk ut etter den muntlige eksamen, kom jeg på et dusin setninger jeg kunne ha sagt. Så jeg ble plaget av tanken: «Jeg brukte ikke halvparten!». Massevis av eksempler, argumenter ble bare glemt. Jeg tenkte: «Det er over, jeg strøk». Men resultatet kom – B2.

Resultatet brakte lettelse og samtidig – en ny utfordring.

– Neste dag dro jeg på åpen dag ved to universiteter i Oslo. Jeg visste at jeg måtte handle raskt, forteller ukraineren.

Ikke bare farger på veggene

– Jeg studerte ved Shevchenko-universitetet i Kyiv. To og et halvt år på fysikk-matematisk fakultet. Men jeg droppet ut, forsto at det ikke var for meg, forteller Oleksandr Maruzhenko.

Senere startet han sitt eget interiørdesignstudio i hovedstaden. Da var han 23 år gammel.

Oleksandr sier at interiørdesigner er et kreativt yrke. Men samtidig – også teknisk.

– Mange tror at jobben som interiørdesigner handler om å velge farge på veggene og plukke møbler. Men faktisk er dette yrket mye dypere. Vanligvis leies leiligheter i nybygg ut som nakne betongbokser. Og her må designeren tenke ikke bare på skjønnhet, men også på tekniske detaljer: hvor de våte sonene er, hvor man kan plassere sanitærutstyr, hvordan man riktig plasserer stikkontakter, hvordan man lager belysning og skjuler ledninger, sier Oleksandr.

Norsk universitet: dørene åpnes

Så Sashko drømte om å bli interiørdesigner.  Drømmen skulle bli virkelighet i Norge.

Da det ble klart at det også var nødvendig med engelsk for å bli tatt opp til et norsk universitet, forbedret han også det til nødvendig nivå på to måneder.

– Jeg skiftet helt fra norsk til engelsk i løpet av to måneder. Jeg hadde nesten glemt engelsk, fordi jeg bare hadde snakket norsk i det siste. Men jeg samlet meg og besto eksamen. Også – B2, skjuler han ikke sin glede.

Når språktestene var bestått, og nødvendige dokumenter var samlet, gjensto det én prøve – den kreative konkurransen.

– Jeg sendte inn dokumentene til to norske universiteter. Hvis du søker på en kreativ spesialitet, må du bestå opptaksprøve – en kreativ opptaksprøve. Hvert universitet setter sine egne oppgaver, regler og frister. Da opptaket åpnet, fikk jeg en liste over oppgaver og hadde en måned på meg til å utføre dem, husker Oleksandr.

Oppgavene var uvanlige. For eksempel å designe et dørhåndtak til et rom med barndomsminner eller å illustrere motivasjonen for å søke til universitetet ved å bruke 60 ord, men ikke som tekst, men som tegning.

– Slike tester viser hvordan en person tenker, jobber med form, rom, ergonomi, sier ukraineren.

Han fikk 100 av 120 mulige poeng.  Det var nok til å bli tatt opp til Arkitektur- og designhøgskolen til master i arkitektur. I år søkte over 1300 studenter om plass på programmet. Opptaksprøven ble bestått av fem hundre. I gjennomsnitt var det åtte personer som konkurrerte om én plass.

– Jeg er blant dem som fikk denne plassen. Den dagen kom jeg hjem etter jobb. Telefonen vibrerte: sms fra Samordna opptak – plattformen for dokumentinnsending til norske universiteter. Jeg åpner dokumentet. Jeg er nervøs. Jeg blar. På den andre siden leser jeg: «Gratulerer! Du har fått studieplass». Først trodde jeg det ikke. Jeg kopierte teksten inn i ChatGPT. Kunstig intelligens bekreftet: «Du har blitt tatt opp», husker Sashko hvordan det var.

Det var en fredag – familiens tradisjonsdag: pizza eller sushi og hjemme kino. Denne gangen var det også grunn til å feire.

– Jeg er glad for at jeg skal studere ved et norsk universitet. Dette er en ny utfordring. Og jeg tar den. Det er fantastisk, smiler Sashko.

Nå har han 5,5 år med studier foran seg.

Smaken av lykke

Nå jobber Oleksandr Maruzhenko som barista. Han understreker at han kan leve uten sosialhjelp, leie bolig og reise.

– I Ukraina jobbet jeg også som barista. Men det er himmel og jord. Der – overlevelse, her – et respektabelt arbeid. Du blir ikke sett på som en tjenesteperson. Og jeg har et verdig liv, selv med 80% arbeidskontrakt, deler han.

Men han understreker at han ikke ser på seg selv som en «lykkelig flyktning» som omstendighetene har ført til den norske kysten. Han er en person som hver dag gjør en innsats.

– Jeg lever ikke med tanken om at jeg har vært heldig. Jeg gjør noe hver dag for å tilpasse meg i dette landet. Jeg er bare sta. Det er et intensivt arbeid som jeg er litt sliten av, men samtidig føler jeg meg lykkelig. Jeg føler smaken av livet, innrømmer han.

Så han lærer å leve i en ny verden og sette pris på det enkle. Hans nøkkel er i den indre beslutningen: å akseptere, vokse, oppnå. Uten å miste seg selv.

– Uansett hvor vi er, er vi – Ukraina, oppsummerer han.