Vi flettet kranser, hoppet over ild, laget amuletter. På sommersolvervets dag samlet ukrainere seg ved bredden av Sognsvann, nær Oslo, for å feire en av de eldste slaviske høytidene – Kupala. For å huske hvem vi er. Og komme litt nærmere oss selv. Gromada.no ble også oppslukt av den rituelle atmosfæren.

21. juni, på årets lengste dag, feiret ukrainere Kupala. Høytiden har overlevd gjennom århundrene og fortsetter å forene i dag gjennom natur og åndelig dybde.

Feiringen fant sted i utkanten av Oslo.

Ved bredden av Sognsvann, blant norske furutrær, men i en ukrainsk sirkel.

Arrangørene av høytiden – åndelige utøvere Liudmyla Koval og Zoreslav Chersak, samt Ukrainsk Forening Øst-Norge.

Midt i den norske skogen hersket en rituell atmosfære. Her ble minnet levende – om forfedrenes styrke og den gamle Kupala-tradisjonen.

– Dette er ikke bare underholdning, men en mulighet til å vende tilbake til kildene, berøre seg selv gjennom naturen, – understreker Liudmyla Koval.

Alle som ønsket kunne dykke ned i den dype symbolikken til Kupala-høytiden.

– Vi ønsker at ukrainere i utlandet skal føle: vi er en del av en stor slekt. Slike høytider som Kupala bringer oss tilbake til røttene, til styrken, til fellesskapet. Det er mer enn en seremoni. Det er en berøring av ens egen identitet, – understreker lederen av Ukrainsk Forening Øst-Norge, Tetyana Bondarenko.

På programmet – rituell kransefletting, rensing gjennom ild, styrkepraksis, dans og sang.

– Vi har kombinert ritualer, kroppslige og åndelige praksiser, forfedres kunnskap. Kupala er tiden for den indre ilden. Våre forfedre feiret ikke bare. De hyllet. Med ord hyllet de gudene. Og denne energien ble værende i mennesket – i hjertet, i håndflatene, i skjebnen, – legger Zoreslav Chersak til.

Det var en kveld med berøring av seg selv, slekten, jorden. Stille, varm, dyp.

– Kupala er ikke en religiøs høytid, men en hedensk. Men ikke i betydningen av å tilbe avguder, men i betydningen av en direkte forbindelse med høyere krefter. Det vil si at det er mennesket, gudene og elementene – vann, ild, jord, luft, – forklarer Liudmyla Koval.

Halyna Temchenko fra Moss sier at hun deltok i Kupala-feiringen for første gang i sitt liv.  
– Den ukrainske fellesskapet samlet seg her for å flette kranser og hoppe over ild sammen. Jeg føler en fornyelse: alt det dårlige legger jeg bak meg og fylles med ny energi. Det er hyggelig at vi langt hjemmefra gjenoppliver våre tradisjoner, – deler hun.

Kranse er en av de viktigste attributtene til Kupala-høytiden.

Den flettes av markblomster og urter, og gir symbolsk betydning til hver plante.

Kranse er ikke bare en dekorasjon, men et symbol på kvinnelig styrke og forbindelse med naturen.

En sirkel som ikke har noen begynnelse eller slutt. Den symboliserer evig liv, solens syklus, harmoni mellom kropp og sjel.

I gresset og blomstene – frihet. I hver stilk – stemning, håp, sjel.

Yevgeniia Bondarenko feirer Kupala for første gang etter tre år i Norge. Hun sier det for henne ikke bare er en seremoni, men en livsnødvendighet.
– Det er for meg som en berøring av det kjente, det nære. Jeg er veldig "sulten" etter slik kommunikasjon. Å hoppe over ild, flette en krans – det er å være i balanse med rommet, med seg selv, med jorden, – forteller hun.

I gamle dager slapp jentene kranser i elven for å spå om skjebnen.

Hvis en gutt fanget kransen og jenta la den på hodet hans – var det et tegn på enighet om å være et par. Hvis hun la den på seg selv – en høflig avvisning.

– Dette er ikke en lek. Det er en henvendelse til naturen. Elven må selv finne din tiltenkte. For verden er levende. Den hjelper deg hvis du samhandler med den med et åpent hjerte, – forteller Zoreslav om kransens kraft.

Zoreslav rekonstruerer ikke bare eldgamle ritualer, men skaper en levende forbindelse mellom generasjonene, deler kunnskap og dyp respekt for arven.
– Tradisjon er det beste ønsket forfedrene ønsket å gi videre til sine etterkommere. Det er et ønske fra fortiden til fremtiden. Vi gjentar ikke bare – vi fortsetter. Jeg bygger en bro mellom generasjonene, forteller om våre tradisjoner, kultur, – understreker han.

Svjatozar legger konsentrert trestokker. Han bygger en flåte. Han sier det også er et symbol.
– Det er en hyllest til forfedrene. Flåten settes på vannet. På den legger vi en krans, brød og et lys og lar den flyte med strømmen. Her forenes mannlig og kvinnelig energi, – forteller han.

Anna Rumyantseva kom også denne dagen, når solen står høyest, for å fylle seg med energi, huske det kjente og tenke på fremtiden.
– Jeg er her for å samle krefter. Da krigen nettopp startet, jobbet jeg veldig mye, var frivillig, hjalp – og ble utmattet. Kupala-høytiden minnet meg om hjemmet, om våre møter i fellesskapet, der vi alle var som en familie. Her i Norge savner jeg det veldig. Jeg innså at jeg vil tilbake hjem. Så om to måneder vil jeg allerede være i Ukraina, – smiler hun.

Kvinner laget også dukker av tråd.

Slik sa de farvel til smerte, tap, vanskelige opplevelser.

Under verkstedet laget Tetyana Sambayeva ikke bare en dukke. Hun "pakket" sine frykter og bekymringer inn i den.
– Da jeg begynte å lage dukken, ønsket jeg at alt det dumme skulle forsvinne fra hodet. Veldig mye mas. Tanker om døtrene, om meg selv. Da jeg kom til dukkens midje, følte jeg: jeg vil at skjebnen skal endres. Jeg vil ikke være skilt, men en gift kvinne. Hel. Jeg viklet veldig mange tråder rundt hjertet. Det er såret. Og vet du, mens jeg holder dukken – føler jeg meg varm i sjelen, – forteller hun.

Det rituelle hjulet – et symbol på solens syklus. Det tennes og settes på vannet. Mannlig energi – ild – møter den kvinnelige elven. Denne seremonien handler om forening og harmoni.

Kvinner pyntet en ung bjørk med fargerike bånd.

Et slikt tre kalles Kupailytse, det symboliserer slektens rikdom, generasjonenes enhet, skjønnhet og styrke.

Når du knytter et bånd – ønsker du deg noe.

Det antas at båndene absorberer rituell energi, og deretter overfører den til den som tar med seg grenen.

Alle tok med seg en kvist hjem. Så de brakte med seg en del av den rituelle styrken og energien fra høytiden.

Hopp over bålet – en annen nøkkelritual i Kupala-høytiden.

Dette er en gammel slavisk skikk for rensing og fornyelse.

– I gamle dager hoppet man i par. Hvis hendene ikke skilte seg under hoppet, betydde det at paret ville være sammen. Og for de som hopper alene – er det et symbol på fornyelse. Det gamle brenner opp – det nye dukker opp. Vi tror at ved å hoppe over flammen, "brenner" vi sykdommer, frykt, tvil og fylles med ny energi, – forklarer Liudmyla Koval.

Alle som feiret Kupala er overbevist om at det var en kraftfull dag.

Her florerte energien fra solen, jorden, vannet, vinden. Livets energi.

Tekst oversatt med KI