«Ukrainske barn vet mer, men norske – er lykkeligere», – leste en gang den ukrainske kvinnen Kateryna Polischuk. Denne frasen festet seg i hodet hennes. Hun observerer hvordan hennes tre barn endrer seg i det nye landet. De har gått gjennom alle trinn i norsk utdanning – fra barnehage til videregående. Hva drømmer ukrainske barn i Norge om, hva frykter foreldrene deres, og hva er egentlig viktigere enn karakterer?

For ukrainske familier med barn som har funnet beskyttelse i Norge, er utdanningssystemet et viktig steg i tilpasningen. Mer rom og aktiv fritid, like rettigheter og muligheter, individuell tilnærming og hjelp til å lære språket – alt dette beskriver norsk utdanning. Men positive sider betyr ikke alltid at det er lett, og de garanterer heller ikke fravær av utfordringer.

En familie fra Dnipropetrovsk-regionen, som har tre barn i ulike aldre, deler sine erfaringer. Moren, Kateryna Polischuk, forteller åpent om de vanskelige sidene ved tilpasningen og hvordan de klarer å håndtere utfordringene.

– Sønnen min er 16 år gammel, døtrene er 10 og 6. Vi har gjennomgått alle trinn i norsk utdanning: fra barnehage til videregående skole (et treårig utdanningsprogram for ungdom fra 16 til 19 år). De eldste barna begynte på norsk skole allerede i mutaka-fasen, selv om de ikke kunne språket ennå. Fra første skoledag merket vi omsorg, – forteller Kateryna.

Mangel på venner – det største problemet

Etter at de flyttet til kommunen, ble den eldste sønnen tatt inn i tiende klasse, der han raskt begynte å lære norsk. Samtidig var det utfordrende for ham å kombinere undervisning ved to skoler – han fullførte niende klasse ved den ukrainske skolen på nett med toppresultater, og dermed var ikke tilpasningen enkel. Ifølge ham er forskjellen mellom utdanning i Ukraina og Norge enorm: Her legges det vekt på barnets individuelle interesser og muligheter, mens det i Ukraina finnes én felles standard, uansett om man har matematisk eller humanistisk profil.

Det vanskeligste for sønnen var mangelen på venner, forteller Kateryna. Gutten holder hovedsakelig kontakten med de tidligere klassekameratene sine på nettet, siden barna har flyttet til forskjellige land. Opplæringen i den tilpassede klassen på videregående var også tung, nettopp på grunn av sosial isolasjon. Selv om det også forekom mobbing, grep lærerne inn og ga ham profesjonell støtte.

For det neste skoleåret valgte sønnen studiespesialisering, som forbereder til å komme inn på universiteter og høgskoler.

– Under avslutningskvelden i den kombinerte klassen for migranter spilte han til og med gitar og vakte stor begeistring blant lærerne, som ba ham spille mer også etter at fremføringen var over. Sønnen ser med håp på fremtiden, og håper at det nye skoleåret blir starten på en ny livsfase, og at han endelig finner venner, – forteller moren.

Lekende eller sittende med skolebøker?

Den mellomste datteren vår har allerede fullført fjerde klasse. For Kateryna var det en hyggelig overraskelse da hun under avslutningsfeiringen danset en moderne dans sammen med fire klassevenninner.

– I Ukraina gikk hun bare på skolen i to år, men andre klasse var kun på nett. Først – pandemien, deretter – krigen. Barnet fikk aldri kjenne på hvordan det er å sitte ved en pult. Etter at vi flyttet til Norge, fortsatte hun å gå på ukrainsk skole på nett, samtidig som hun gikk på norsk skole. Det var vanskelig å kombinere, – forteller Kateryna.

Hun husker hvordan datteren stadig spurte hvorfor den norske skolen stort sett lærer gjennom lek, mens den ukrainske krever at man hele tiden sitter med skolebøker.

– Etter å ha fullført tre klasser i den ukrainske skolen, sluttet vi. Vi sendte til og med et offisielt dokument som bekrefter at hun går på norsk skole. Det var et krav hjemme. Nå er datteren min lykkelig, hun kommer hjem fra skolen med et smil og mange fine historier, – forteller moren uten å legge skjul på gleden.

– Den yngste hadde det vanskeligst

Den yngste datteren var bare én dag i barnehage i Ukraina, og så begynte fullskala-krigen, forteller Kateryna.

– Hun hadde det aller vanskeligst med å tilpasse seg det nye livet i Norge. Hun fikk raserianfall og ville hjem til lekene sine. Da hun begynte i barnehage i Norge, trengte hun mer tid på å bli vant til det. Men takket være tålmodighet og forståelse lykkes vi sammen med barnehagepersonalet, – forteller Kateryna.

I august skal hennes yngste datter begynne i første klasse. Moren påpeker at hun nå er trygg, lykkelig og ikke redd.

– Hun sover rolig om natten, blir ikke redd av høye lyder. På nyttårsaften så hun på fyrverkeriet med stor begeistring, – minnes moren.

– Vi er ikke sikre på fremtiden

– Nylig leste jeg en artikkel om utdanning i Ukraina og Norge, der det sto at ukrainske barn vet mer, men norske barn er lykkeligere. Så hva er best? Antakelig en lykkelig barndom, – reflekterer Kateryna.

Hun er glad for at barna har vendt seg til og blitt vant til det nye livet. Men hun bekymrer seg for fremtiden deres.

– Det er skremmende bare å forestille seg at vi kan bli sendt tilbake til Ukraina, der vi må starte på nytt. Det kan bli en traumatisk opplevelse for barna som allerede har tilpasset seg i Norge. Barna drømmer om et liv i dette landet. Jeg vil ikke si til dem at denne lille norske «drømmen» kan ta slutt brått. Den kollektive beskyttelsen er som et stempel for oss ukrainere. Vi er ikke sikre på fremtiden, – understreker Kateryna.

Nå jobber Kateryna og mannen hennes: han på en gård, hun på en restaurant. Hver dag – for barnas skyld.

– Jeg er takknemlig for at dette landet gir oss en mulighet til å leve med verdighet og i fred, – sier hun.

Hva overrasker ukrainske foreldre?

Sannsynligvis ikke bare for Kateryna Polischuk, men også for mange andre kom det overraskende hvordan undervisningen i barneskolen er organisert. Hovedmålet er ikke pugging av stoff, men å utvikle sosiale ferdigheter hos barnet, skape betingelser for aktivitet og fritid, samt lange pauser ute i all slags vær.

Barn i norske skoler får ingen karakterer før åttende klasse. For barn av innvandrere tildeles det lærere som hjelper dem å lære språket. I tillegg er nesten alle skoler offentlige.

Skolesystemet i Norge består av barneskole, ungdomsskole og videregående, og er lagt opp til 13 års utdanning. Det er obligatorisk fra 6 til 16 år. Alle offentlige skoler er gratis. 

Generelt påpeker mange ukrainere at barna deres føler seg friere og mer avslappet på norske skoler. De kan være seg selv, er ikke redde for lærerne og skjelver ikke foran prøver.

Verdier i den norske skolen

Det norske utdanningssystemet er basert på den såkalte Janteloven – en likeverdslov. Dette er en uoffisiell atferdskode som motarbeider individualisme og skryt. Dens kjerne er: ikke tro at du er bedre enn andre. Denne regelen kritiseres også i Norge, ettersom kritikere mener den undergraver ønsket om selvutfoldelse eller ambisjoner.

Slik påvirker Janteloven den norske skolen – og både elever, lærere og hele atmosfæren:

1. Likhet fremfor alt. I norske skoler merkes en sterk vektlegging av likhet: Elever skal ikke anse seg selv som «bedre» eller «verre». Det er ingen «karakterjag» slik det er i mange postsovjetiske systemer. Elevene oppmuntres til samarbeid, ikke konkurranse.

2. Beskjedenhet selv ved gode prestasjoner. Selv svært talentfulle barn «viser seg ikke fram».
Hvis noen for eksempel spiller piano veldig bra eller vinner en olympiade, blir de ikke overdrevent fremhevet, og lærerne understreker det heller ikke i stor grad. Det betyr ikke at evner ikke verdsettes, men det er vanlig å holde dem «i bakgrunnen» for ikke å sette andre i skyggen.

3. Manglende autoritær holdning. Elevene kan henvende seg til lærerne med fornavn. Læreren er ikke en «maktinstans», men en partner i læringen. I klassen blir ikke «best» hyllet, det finnes ingen ærestavler, og lister med karakterer blir ikke hengt opp.

4. Mindre skam – mindre fremheving. Å unngå ydmykelse eller skam er en del av kulturen. Men noen ganger betyr dette også mangel på åpen ros. For eksempel vil en elev som har skrevet et strålende essay, få «veldig bra» i boken sin, men arbeidet vil ikke bli lest høyt for klassen, for ikke å fremheve ham eller henne for mye.

5. Inkludering og gjensidig respekt. Barn med ulikt nivå lærer sammen. Det finnes ingen streng inndeling i «smarte» og «svake». Det er viktig å være ydmyk, vennlig og «en av oss».

Et viktig prinsipp i den norske skolen er nettopp likhet og like muligheter for alle. Barn og unge skal ha de samme rettighetene og mulighetene, uavhengig av hvilket land de kommer fra eller hvor ressurssterke foreldrene er.

Barna lærer også om menneskerettigheter, respekt for natur, ytringsfrihet, likestilling og solidaritet. Kanskje er det nettopp derfor barn i Norge føler seg trygge og rolige.