Hun brakk beinet på et flatt sted – ved å skli på småstein som vanligvis strøs ut i høst-vinterperioden på norske veier. Røntgen viste den mest aggressive typen kreft – sarkom. Foran henne var det kjemoterapier, amputasjon, skilsmisse, frivillig arbeid under den fullskala krigen og oppstart av egen virksomhet. Dette er historien om ukraineren Olena Vorontsova fra Kristiansand. Hun har startet fra bunnen av flere ganger – men har alltid reist seg igjen.

Hun bodde i Kyiv. Hun jobbet som regnskapssjef i et firma. Leilighet i hovedstaden, bil, stabil jobb. Men august 2012 snudde alt opp ned.

 – Jeg og venninnen min bestemte oss for å ta en kaffe etter jobb. Vi kom til parken, men alle benker var opptatt. På en av dem satt en mann. Og jeg så smart "flyttet" ham, så vi begynte å date, smiler Olena Vorontsova.

Det viste seg at han var fra Norge. I 2015 giftet paret seg. Olena foreslo å flytte til Ukraina, men hennes utkårede støttet ikke forslaget.

 – Jeg visste praktisk talt ingenting om Norge. Mer enn det, jeg lette ikke etter et bedre liv i utlandet. Men livet – er uforutsigbart, sier hun.

– Glem regnskap!

Olena forteller: de som kommer til Norge med visum – familie-, arbeids- eller studentvisum – får praktisk talt ingen støtte fra staten.

I tillegg mente mannen hennes at partnere må dele utgiftene 50/50. Så til tross for at hun var en absolutt nybegynner i det skandinaviske landet, måtte kvinnen begynne å jobbe. Hun søkte jobb overalt.

– Mannen sa til meg den gangen: "Regnskap i Norge er ikke for deg. Ditt maksimum – assistent i barnehagen". Så jeg jobbet både som assistent i barnehagen, rengjører, og butikkmedarbeider. Jeg grep enhver jobb for å kunne betale for bussbilletten min, husker Olena.

Kreft. Amputasjon. Beslutningen om å leve videre

Mars. Hun var på vei hjem fra jobb og skled på småstein som vanligvis strøs ut på norske veier. Knekk. Smerte. Røntgen viste: beinet var angrepet av kreft. Den eneste løsningen – amputasjon.

– Den første tanken var: «De har gjort en feil, det er ikke sant», husker Olena.

Olena fikk seks kjemoterapier. Men allerede etter den tredje nektet hun – hun var redd for å miste jobben.

Så kom det – hysteri, tilvenning til protesen, frykt for trapper. Og fantomsmerter gir fortsatt signaler til nå.

– Fantomsmerter er så intense at jeg ikke kan sove om natten. Det føles, som om jeg får støt.

Hun fikk avslag på uføretrygd i Norge to ganger. Første gang – fordi hun ikke fullførte rehabiliteringskurset. Andre gang – fordi hun jobber som oversetter og har en viss inntekt.

– Jeg prøvde å bevise at jeg trengte en bil med manuell styring, fordi jeg ikke kan bruke pedalene. De avslo, – skjuler ikke skuffelsen Olena. – Så i det øyeblikket forsto jeg at muligheten til å tjene penger var viktigere for meg enn statusen som ufør.

Hun innrømmer at det også ble en beslutning om å forlate mannen. Det var 2022.

– Jeg forsto at livet er for kort til å utsette det til i morgen. Jeg innså at jeg endelig måtte velge meg selv, filosoferer ukraineren.

Frivillig arbeid som terapi

Da den fullskala krigen startet i Ukraina, begynte Olena å være frivillig i Norge. Frivillig arbeid reddet henne også.

– Jeg ligger under drypp, men med en laptop. Jeg har et online-møte med representanter fra UDI, politiet, Røde Kors, Blå Kors. Vi diskuterer hvordan vi kan etablere et system for å ta imot ukrainere med kollektiv beskyttelse i Norge, forteller hun.

Men det var et øyeblikk da den seks år gamle datteren plutselig anklaget henne: «Mamma, jeg hater Ukraina. Du tenker alltid på Ukraina, snakker om Ukraina».

Så Olena begynte å begrense nyhetene fra Ukraina. Fordi hun forsto:

– Det å drive meg selv til depresjon og panikkanfall vil ikke gjøre det lettere for Ukraina. Det vil bare bli verre for meg og mine barn, og i en så ressursfattig tilstand kan jeg ikke hjelpe med noe.

Ukrainsk språk – et bevisst valg

Olena vokste opp i en russisktalende familie: far – fra Russland, mor – fra Donetsk, underviste i russisk språk og litteratur på skolen. Så i familien var språket russisk.

Overgangen til ukrainsk skjedde etter 24. februar 2022. Det var hennes bevisste valg.

– I den ukrainske språket ble stadig nedvurdert og latterliggjort. Derfor var valget åpenbart for meg, deler Olena.

Hun vet at hun snakker med feil. For dette blir hun hatet på sosiale medier. Men det stopper henne ikke.

– Ja, jeg kan ikke alle ordene på ukrainsk. Men jeg jobber med meg selv, smiler hun.

300-350 kroner i timen

Nå jobber Olena Vorontsova som bokholder på 50% i et norsk selskap, og jobber ekstra med oversettelser. Og sommeren 2026 registrerte hun i tillegg et rengjøringsfirma.

Hun innrømmer at ideen ikke var hennes. En venninne overtalte henne lenge. Til slutt overtalte hun. Og allerede til den første rengjøringen dro Olena selv. På protesen.

Kvinnen forteller at flere ukrainere fra forskjellige byer i Norge allerede har blitt med i teamet.

Hun forklarer at hun ikke ansetter folk som ansatte. I stedet hjelper hun dem med å registrere sitt eget enkeltpersonforetak, finner kunder og kommuniserer med dem på norsk, lager kontrakter, lærer dem om profesjonell rengjøring.

– Det er veldig viktig for meg at folk er motiverte. Når en person jobber for seg selv, tjener de minst 300-350 kroner i timen for regelmessig rengjøring, og for en grundig rengjøring – 400-500 kroner, forklarer systemet Olena Vorontsova.

Samtidig avkrefter hun myten om at rengjøring – er en nedverdigende jobb.

– En gang sa foreldrene våre: hvis du ikke studerer – må du vaske gulvet. Her, i Norge, er rengjøringskulturen helt annerledes. Du må forstå kjemi for ikke å ødelegge overflaten, du må jobbe raskt og effektivt. Dessuten tjener rengjøreren godt. Start – 240 kroner i timen. Jeg som bokholder tjener bare 20 kroner mer, sier kvinnen.

– I mitt hjerte er allerede Norge

Å flytte til et annet land er ikke bare en ny adresse, dokumenter, jobb eller å lære språket. Det er også nødvendig å bygge relasjoner på nytt, akseptere en annen kultur og lære å leve etter reglene i samfunnet du har kommet til.

Olena Vorontsova har gått denne veien. Fra konstant sammenligning av det nye landet med Ukraina til følelsen av at Norge har blitt hennes hjem.

– Ukrainere som har fått kollektiv beskyttelse i Norge, må forstå at de ikke kan komme til "fremmed by" med sine egne regler. De må akseptere at her er en annen kultur, en annen mentalitet – ikke dårligere enn den ukrainske, men bare annerledes, understreker Olena Vorontsova.

Etter hennes mening er en av de største hindringene for tilpasning – konstant kritikk av landet man har flyttet til.

– For å kunne bli i det nye landet, må du slutte å kritisere det, kritisere systemet, og føle deg som en svamp som begynner å suge til seg alt nytt. Jeg har også gått gjennom dette, jeg har også følt det, forteller hun.

Når hun blir spurt hva som i dag er i hjertet hennes – Ukraina eller Norge, svarer hun uten å nøle:

– Allerede Norge. Jeg har allerede slått rot her, jeg er allerede norsk statsborger. Men Ukraina – er mitt hjemland, der bor mine slektninger og nærmeste, poengterer Olena.

Ikke bare lære, men også lytte

En egen utfordring for de som har flyttet til Norge, – språket. Olena anbefaler først og fremst å forstå hvordan du best oppfatter informasjon.

– Vi er alle forskjellige. Noen er auditive, noen er visuelle, noen må skrive alt ned. Derfor må du først forstå hvordan informasjonen best kommer til deg, deler kvinnen.

Og videre, sier hun, er praksis nødvendig. Og hennes råd kan virke ganske radikalt.

– Omgiv deg med nordmenn. Når du ikke har mulighet til å kommunisere på ditt morsmål, lærer du raskere norsk. Du har rett og slett ikke noe annet valg, smiler Olena.

En annen feilfri metode hennes – er å lytte til radio, sanger, podcaster. Konsentrere seg, fange enkeltord, deretter setninger, og etter hvert – forstå hele teksten.

– I begynnelsen forsto jeg ingenting. Etter et halvt år forsto jeg noen få ord. Når jeg etter et par år forsto hele sangen, var det en seier, smiler ukraineren.

– Aldri slappe av!

Hun har to døtre – Anzhelina (9) og Karolina (6). Den eldste synger allerede på scenen, den yngste driver med gymnastikk.

– Jeg vil at de skal ta ansvar for sitt liv. At de skal forstå: livet – er et stort arbeid med seg selv. Vil du synge – lær. Vil du drive med gymnastikk – jobbe hardt, deler mor sine håp.

Og for seg selv har hun for lenge siden bestemt alt:

– Uansett hvor vanskelig øyeblikket er, uansett hvor mye du tenker at alt er over, nei, det er ikke over. Det fortsetter. Så aldri slappe av!

Hun smiler når hun sier dette. For man kan leve fint selv med et amputert bein. Og hun lever...