Hun er av litauisk opprinnelse, bor i Norge og har et nært forhold til Ukraina. Livet til Laima Nebileviciene har blitt formet av tap og prøvelser. Derfor føler hun den ukrainske smerten, forstår ukrainere og støtter dem på alle måter i utlandet.

Laima Nebileviciene er fra Litauen og har bodd i Norge i 15 år.

I landsbyen Rakkestad kjenner nesten alle henne: fra de små innbyggerne hun underviser på skolen, til de voksne som besøker butikken hennes «Laima».

– Rakkestad – er en liten landsby, og den har sin egen sjarm. Folk her er forent av nære familieforhold, felles aktiviteter og interesser. Og det er utrolig! Etter å ha flyttet fra Litauen, som knapt hadde kommet seg etter den sovjetiske okkupasjonen midt i en økonomisk krise, virket Norge som et paradis på jorden for meg. Her følte familien min seg trygg og sikker, deler Laima.

Litauen – Norge: veien til et nytt hjem

Da Laimas familie flyttet til Norge, opplevde hun også alle vanskelighetene knyttet til tilpasning i et nytt land.

– Derfor forstår jeg veldig godt ukrainere som har blitt tvunget til å komme til Norge på grunn av den fullskala krigen Russland fører mot Ukraina, sier Laima.

Takket være sin godhet, åpenhet og arbeidsomhet, fikk Laimas familie raskt respekt blant folk.

– Min mann, Darius Nebilevicius, fikk et jobbtilbud og begynte å jobbe på et slakteri. Barna var da fortsatt små, så deres tilpasning var mindre merkbar, forteller Laima.

Det var litt vanskeligere for henne. Hun tok seg av fire barn, drev husholdningen og lette etter sin kall i de nye forholdene.

I Vilnius fikk Laima utdannelse innen markedsføring og business. Deretter startet hun sammen med søsteren og hennes mann et reklamebyrå.

Men i hjertet hennes bodde en annen drøm. Laima ble interessert i å lage smykker allerede i Litauen. Hun sier at blant kundene hennes var det kjente personer: sangere, designere, forskere.

Senere kom ideen – å opprette sin egen butikk for kvinnejuveler under navnet «Laima».

Forbindelse med Ukraina

Alltid elegant og smilende, har Laima blitt en del av de kreative menneskene i Rakkestad. Det lokale galleriet, i tillegg til verkene til kunstnere og folkekunstnere, begynte også å holde utstillinger av Laimas smykker.

Og da kommunen tok imot de første flyktningene fra Ukraina, var Laima blant dem som tilbød sin hjelp. Derfor er hun nå godt kjent som frivillig blant alle ukrainere som midlertidig bor i Rakkestad.

Hun jobber som lærerassistent på barneskolen, og er alltid klar til å hjelpe alle som henvender seg til henne – fra konsultasjoner til oversettelse av dokumenter. Laimas vilje til å hjelpe viser seg i ulike livssituasjoner.

– Når man ikke kan norsk, er det spesielt vanskelig for eldre mennesker. Derfor hjelper jeg gjerne, forteller hun.

Men få vet at Laimas skjebne og hennes families skjebne også er knyttet til Ukraina.

Sibirisk tragedie

Minner om familien tar Laima tilbake til 1940, da Litauen ble okkupert av Sovjetunionen.

Laimas bestefar, Antanas, ble ikke spart for de tragiske hendelsene – og han deltok i kampen for Litauens frihet.

 – Min bestefar var aktiv i motstandsbevegelsen. Men så ble han arrestert av sovjetiske myndigheter og sendt til Sibir sammen med sin gravide kone og sønn, minner Laima.

I konsentrasjonsleiren i byen Iharka, i en kald brakke, under forferdelige forhold og uten medisinsk hjelp, fødte Laimas bestemor, Brone, den lille Angelina. Hun ble senere mor til Laima, og hun klarte mirakuløst å overleve.

Overlevelseskraft

Heldigvis klarte Laimas oldefar Jonas å samle en betydelig sum penger for å kjøpe tilbake sine barnebarn fra konsentrasjonsleiren – Angelina, som bare var ni måneder gammel, og Alvydas, som var fire år. Barna ville knapt ha overlevd de grusomme forholdene i den sibiriske konsentrasjonsleiren.

Men deres ulykker var ikke over. Først ble barna skilt fra moren og faren, og etter å ha returnert til Litauen, opplevde de ydmykelser og overgrep, fordi de ble ansett som «barn av folkets fiender». Laimas mor, Angelina, kan fortsatt ikke huske sin barndom uten tårer.

Fra hennes fortellinger vet Laima at bestefaren Antanas ble brutalt drept i Sibir, mens bestemor Brone mirakuløst klarte å overleve.

–  I konsentrasjonsleiren var det også mange ukrainere, og min bestemor ble kjent med en av dem. Han het Mykhailo. Etter løslatelsen fra leiren dro de til Ukraina, til Donetsk-regionen. Senere flyttet de til Lviv-regionen, til byen Kalush. Der bygde de sitt eget hus. Og de fikk også to barn til.

Gjenforening etter år med separasjon

Det lenge ventede møtet mellom Brone og de eldre barna skjedde først etter 16 år.

Angelina (Laimas mor) og Alvydas flyttet også til Ukraina, hvor de gikk på skole og levde et lykkelig og fredelig liv. Og selv når Angelina kom tilbake til Vilnius, besøkte Laima gjerne Ukraina. Sammen med søsteren Rima tilbrakte de sommeren hos bestemor og bestefar. De reiste ofte til Krim med hele familien.

– Da snakket jeg ukrainsk, og jeg sang til og med ukrainske sanger, smiler Laima.

Plutselig endres Laimas blikk. Det leses sorg og bekymring i det. I dag tjener hennes fetter, Lyubomyr, i de væpnede styrkene i Ukraina.

– Han forsvarte Bakhmut i Donetsk-regionen og ble alvorlig såret. Men etter sykehuset kom han tilbake til fronten. Så Ukrainas smerte er også min smerte, sier hun.

Minner som ikke kan glemmes

– Jeg blar alltid med respekt gjennom familiebøker fra norske familier. Dessverre har ikke min familie en slik bok. Den sovjetiske regjeringen skapte frykt i folks sjeler og forsøkte å slette enhver familieminne fra de undertrykte folkene, sier Laima.

Lengsel etter hendelsene fra den sovjetiske fortiden ble ofte husket med frykt. Derfor foretrakk folk å være stille. Først etter frigjøringen fra den sovjetiske okkupasjonen ble de grusomme fakta om utryddelsen av den innfødte befolkningen i Litauen, Latvia og Estland kjent.

– I dag skaper Russland igjen tragedie i Ukraina. Den ukrainske smerten er som et ekko av historien. Derfor føler jeg det veldig sterkt. Det er vanskelig å forestille seg at noe lignende kan skje igjen i mitt hjemland eller i andre land, – sier Laima og legger til: – Jeg er dypt takknemlig til Norge, mitt Litauen og alle andre land som støtter Ukraina i sin rettferdige kamp for frihet.